Ingen kan se inn i fremtiden

Det er i begynnelsen av mars. Forventningene til det nye tiåret har bleknet noe, men er fortsatt klare i sine lyseblå og rosa toner. Norge går så det suser melder nyhetskanaler og myndigheter. De mørke skyene som har flyttet seg fra øst til sør, snur vi ryggen til. Vi her i nord er vant til at skyene løser seg opp før de når våre landegrenser. Denne gangen tok vi feil.

Virkeligheten har ofte uventede kort på hånden

12. mars 2020 blir en ny dato nasjonen Norge vil huske. Corona! Covid -19! Influensaviruset er et faktum også her. Skoler, barnehager, frisører, treningssentre og mange ulike helse og behandlingstilbud stenges. Videre følger serveringssteder, og hele bransjer som kultur og reiseliv går inn i et mørke – inn i en svart natt som ingen vet hvor lenge vil vare. Og hva med oss andre? Vi som fra den midterste helgen i mars begynner å følge myndighetenes oppfordringer og pålegg for å unngå å spre smitte, og samtidig skal ta vare på arbeidsplasser og bedrifters økonomi, mens statistikker over smittede og døde fyller nyhetsbildet.

Å takle å ikke vite

Det vanskeligste for mange er å ikke vite. Det skaper usikkerhet og redsel. I verste fall frykt og angst.

De fleste av oss er vant til å ha kontroll. Ofte mer kontroll enn vi behøver, fordi det ligger i menneskets natur å skaffe seg så mye kontroll og sikkerhet som mulig. Her ligger det en utfordring. Vi søker sikkerhet, men hva betyr det når vi de siste tiårene har skapt en kultur hvor ansvarsfølelse først og fremst har vært knyttet til oss selv –  til meg selv – i bestefall til bedriften eller selskapet jeg jobber i? Det vi står overfor nå er helt nytt og ukjent og hvis vi følger den holdningen, hvor vi ikke tar ansvar for fellesskapet, biter vi ikke bare av oss halen, men hele ryggraden. Vi hører om bedrifter som er redde for å permittere fordi ansatte kan forsvinne. Mange bedrifter ber sine leverandører gi betalingsutsettelser og rabatter. Det være seg på varer og tjenester eller husleie som i vår situasjon. Naturlige tiltak når rammebetingelsene for inntekter endres. Det som er tankevekkende i vår arbeidshverdag er: Av alle henvendelser vi har fått, er det de store og sterke som ber om mest.

Egen skute eller en del av konvoien?

Det fremkaller moralske spørsmål: Hvem skal hjelpes? Hvordan kan vi med våre midler bidra best? Er det å ettergi litt til alle? Til de som kommer først på banen? Til de som trenger det mest?

Det som er sikkert er at mange vil trenge hjelp og at alle offentlige støtte- og tiltakspakker ikke er presentert.

Et svært viktig kriteria for oss er å være solidariske med de som seiler i konvoien. Vi er bekymret for at det er mange som fortsatt kun tenker meg og min skute, slik vi har sett tendenser til fra flere store og sterke nasjonale bedriftene i Norge denne uken. Det vil bli et veldig uheldig resultat hvis robuste og solide selskaper utnytter korona-krisen ved å bruke sin markedsposisjon på en usolidarisk måte. Ved for eksempel å utnytte frykten som råder og presse frem raske beslutninger til sin fordel. Det er ikke det Norge trenger nå, og det er ikke god dugnadsånd.

Vi skal definitivt være en del av konvoien og bidra overfor de av våre leietagere som trenger det for å komme igjennom denne felles krisen. Norge er bygd på et lokalt og variert næringsliv med hundretusenvis av viktige arbeidsplasser. Slik ønsker vi det skal forbli. Det er viktig at alle solide bedrifter, er bevisste både på hva de krever av andre og ikke minst på hvor mye de selv kan gi – bidra til felleskapet slik at ikke markedsmakten forskyves i retning av at de store blir større og de små og mellomstore bedrifter forblir i mørket. Vi trenger alle!

Wikipedia definere konvoi som en gruppe skip som forflytter seg sammen for felles støtte, i forbindelse med krig eller opprør..