Det er uke åtte – og det uvanlige har nesten blitt det vanlige. For vår del merkes det på ledige parkeringsplasser, mørke kontorvinduer og stille telefoner. Dette gjør at vi kan prioritere ting vi ikke gjør så ofte. Som å dele en historie. Kanskje har du hørt den før. Det gjør ingenting, for uansett kan den være den lille påminnelsen som gjør de neste dagene og ukene litt mer fargerike.

En dag kom læreren inn i klasserommet og ba elevene sine gjøre seg klare for en uannonsert liten prøve. Elevene prøvde selvfølgelig å protestere, men til ingen nytte. Læreren delte som vanlig ut arket med teksten vendt ned. Da han hadde delt ut til alle, ba han elevene om å snu arket og begynne. Til alles overraskelse var det ingen spørsmål på arket, bare en svart prikk midt på den hvite siden.

Læreren så fornøyd på de spørrende ansiktene og sa: «Jeg vil at dere skal skrive ned det dere ser på arket.»

De forvirrede elevene satte i gang med den mystiske oppgaven.

Da alle hadde levert sitt svar, begynte læreren å lese hver av besvarelsene høyt for klassen. Noen prøvde å forklare prikkens posisjon midt på arket, noen snakket om størrelsen, andre igjen stilte spørsmål til hvordan den sorte prikken kunne bevege seg når man stirret på den.

Etter at alle hadde blitt lest, var det stilt i klasserommet.

«Jeg skal ikke gi dere karakterer på dette», sa læreren. «Jeg ville bare gi dere noe å tenke på. Alle, uten unntak, beskrev den sorte prikken. Ingen skrev om den hvite delen av arket. Det samme skjer i livene våre. Vi fokuserer alltid på de mørke flekkene, og glemmer alt det andre.»

(Historien er blant annet gjenfortalt i Historiebloggen til Vibeke Holtskog.)